Turen er målet

Skrevet av Mitt Sunnmøre


Denne sesongen har jeg begitt meg ut på omtrent 60 toppturer, hvorav kun en tredjedel av toppene faktisk ble nådd. Dette mye på grunn av min økende kunnskap om skred og snø, og ikke minst holdningen jeg har fått av friluftslivsstudiet her ved Høgskulen i Volda. Det er turen som er målet!

Foto: Kristine Ausen og privat

Heldigvis har ikke disse 40 turene, uten å nå toppen, vært mislykket. Tvert imot. Jeg har fokusert på å være på tur, ha gode samtaler og føle roen og gleden som naturen gir deg. Det er ikke så viktig for meg at jeg ikke har fått besteget halvparten av toppene på lista. Naturgleden som jeg har dyrket i år, med å bare være ute på tur, er nemlig så mye mer verdt enn en fjellbestigning. 

Det er ikke kult å være på tur med en liten klump i magen, fordi du er usikker på om du går trygt eller ei. Jeg har derfor lyst til å dele en opplevelse fra en topptur tidligere i vinter, hvor vi, ifølge meg, snudde litt for sent. 

Det var en søndag i februar og selvsagt skulle jeg på topptur. Vi var fire stykker som skulle gå en liten topp i Ørsta, Nivane. En ganske kort og grei tur med nydelig utsikt, som passet ypperlig, da jeg hadde besøk av en østlending som skulle få se hvor fint det er på Sunnmøre.

Det hadde vært mildt en periode, så mye av snøen var smeltet vekk, og jeg visste at den som lå igjen var ganske gjennomvåt og grovkornet. Typisk vårsnø. Dette stemte forså vidt ganske godt. Jeg sjekket Varsom-appen før vi dro ut. Det var faregrad to. Helt greit det, tenkte jeg. Vi dura av gårde, uten noe særlige forberedelser, og det var kun jeg som hadde sett litt på kartet. I og med at jeg hadde gått der før, så det var jo ikke så farlig om alle hadde kunnskap om terrenget og snøen. 

Forrige gang jeg var på denne toppen var snøen og temperaturen derimot helt annerledes. Det gjorde at toppen var ganske grei å bestige. Slik var ikke situasjonen denne gangen. Helningen oppover hele fjellsiden hadde et skredterreng med rundt 25-35 grader. Ved forrige bestigning hadde jeg ikke ansett dette som noe særlig problem, da snøforholdene var ganske stabile og gode. 

Halvveis opp på fjellet gravde jeg en snøprofil, for å faktisk få oversikt over snøen denne dagen. Her fant jeg lite skremmende. 125 cm med våt snø, ingen skarelag eller vedvarende svake lag. Vi gikk derfor fredfullt videre, skravla og nøyt utsikten over Ørstafjorden.

Med tanke på at det kun var meg i gruppen som hadde kart, og hadde peiling på terrenget, følte jeg et visst ansvar underveis, og sjekket RegObs jevnlig. Videre ut i turen kunne jeg se at vi nærmet oss en helning på 30-35 grader, noe som helt klart er skredterreng. Jeg ble litt stressa inni meg, men gjorde ikke noe mer ut av det. Vi gikk videre, og etter et par skritt merker jeg at det øverste laget i snøen begynner å gli litt ut, og det ble krevende å gå. Jeg syntes dette var litt ekkelt, men valgte fortsatt å ikke snakke om det. Vi hadde det jo så hyggelig på tur. Til slutt ble klumpen i magen litt for stor, og jeg sa til gjengen at vi burde gå med litt avstand fordi det var så bratt. 

Så nærmet vi oss toppen, vi hadde kun et par hundre høydemeter igjen. Så sklir det ut et skikkelig lag når jeg setter skia ned. Det sprer seg og hele laget sklir et ganske godt stykke nedover fjellet. Mye lengre enn jeg kunne sett for meg. Da blir det en stresset stemning i gruppen, og jeg var glad for at det ikke var noen rett under meg. Noe som kun var flaks. 

Spørsmålet er hvordan dette kunne skje når jeg hadde sett at snøen lengre ned ikke besto av noen svake lag eller tegn til skredproblemer? Jo, det ble for bratt, og det var et lite lag på toppen jeg ikke hadde merket før det sklei. Heldigvis var det ikke farlig, og ingen ble tatt i det lille skredet, men det var så absolutt ikke noe gøy. 


På dette punktet snudde vi. Det burde vi kanskje ha gjort med en gang jeg merket det begynte å skli litt ut under skia. Vi fikk tatt av oss fellene, på med hjelmen og bindingene i kjøremodus. Vi kjørte en og en nedover, ganske forsiktig i starten. Heldigvis gikk det helt fint, men å kjøre ned en hel fjellside med en liten klump i halsen, det er ikke noe gøy. 

I etterkant har jeg tenkt mye på dette. Hvorfor gå i skredterreng når du har med deg folk som, for det første ikke har gått så mye på tur før, og for det andre kun vil ha en god opplevelse med toppturer på Sunnmøre. Hva er vitsen med å utsette oss selv for fare ved å gå i skredterreng, når snøen kan være såpass kompleks? For ja, det er ikke lett å bli klok på snø, og et fjell kan være «helt» trygt den ene dagen, men så absolutt ikke den andre dagen. 

Jeg vil oppsummere dette innlegget med å oppfordre dere alle til å tenke dere om en ekstra gang før du legger ut på topptur.

Alle i gruppen bør har kunnskap og informasjon om fjellet dere bestiger og det bør være en jevnlig kommunikasjon om forholdene og føre underveis. Jeg skulle ha involvert de andre i gjengen mye mer på denne turen, slik at det ikke var kun jeg som hadde peiling. 

Tillater ikke været og snøen å gå på et litt krevende fjell, velg heller en annen tur med en slakere og tryggere rute. Velg tur etter forhold og ikke etter utsikt. 

Tilpass turen etter vær, vind, snø, gruppestørrelse og erfaring, da får du garantert en mye bedre opplevelse. For det er det det handler om, være ute i vakker natur og ha det fint på tur. Det er mye enklere å nyte, når du har mindre bekymringer å tenke på. 

Vær varsom i fjellet. Det kan være like fint.

Takk for meg Sunnmøre! Gleder meg til å komme tilbake, og oppleve enda mer av hva du har å by på.



Kontor for samfunnskontakt ved Høgskulen i Volda er ansvarleg for bloggen MittSunnmøre.no.
Alle innlegga er skrivne av tidlegare eller noverande studentar ved høgskulen.


kommunikasjon@hivolda.no ⎪ © Høgskulen i Volda