Tur-tab fra en byrotte

Skrevet av Karl Biehl


Natur er flott. Det har vi blitt opplært til å mene. Derfor synes vi det. Helt ærlig: natur er objektivt flott. Jeg har ingenting imot naturen. Jeg har heller ingenting imot å gå tur. Derimot får jeg litt spysmak i munnen av kombinasjonen av de to. Tur og natur. Jeg liker bedre å gå tur blant hus. Mennesker. Liv. Hundebæsj.

Foto: Karl Biehl

De som liker å gå tur i fjellet sier ofte at det er avslappende, fint og så videre. Personlig synes jeg fjelltur er det motsatte. Helt ærlig; fjelltur finnes ikke avslappende eller fint. Enten er man for kald, eller så er man for varm. Man føler seg sliten, og den indre konflikten om å snu eller ikke – overskygger all nytelse av natur og avslapping. Med andre ord: Motivasjonen og velviljen kan være like ustabilt som været her på Vestlandet.

Grunnene til at jeg avskyr fjelltur er derfor utallige.

På den andre siden omgir vi jo oss med natur, og det er jo flott. Naturen er vakker på avstand. Dersom man derimot befinner seg i den selv – har man driti seg ut. I alle fall i følge meg selv. Som jeg nevnte tidligere har jeg ingenting imot å gå tur. Tur er najs, jeg foretrekker bare en litt annen type.

Den beste formen for tur finner man i sitt nabolag. Det er ikke sånn klassisk gå fra A til B-tur. Sånn til butikken og tilbake hjem liksom. Det er A til A-tur jeg snakker om. Ja, jeg vil kalle det tur. Jeg vil til og med strekke meg langt nok til å kalle det friluftsliv. Det handler bare om å få seg litt frisk luft.

De såkalte friluftsekspertene vil nok sette spørsmålstegn ved terminologien i denne sammenhengen. De ville kanskje heller kalt det lunting, rusling eller loffing. De får bare kose seg oppe på sin høye friluftslivshest. Jeg går tur. Instagramvennlige omgivelser er ikke en forutsetning for at jeg skal utøve det noen velger å kalle «friluftsliv».

Vi som liker å loffe i Voldas gater bryter derfor med de kulturelle normer og går heller uten et mål. Vi vil bare høre på musikk, og traske rundt og selvrealisere. Dette er for traskingens, og ikke for nasjonalromantikkens skyld.

Vi går ikke rundt med norrønabukser. Sånne bukser med en farge som får deg til å tenke på smågodt. Vi ser ofte gjerne ut som uteliggere. Vi går med jeans. Med hull.

Foto: Karl Biehl


Personlig tilhører jeg særgruppen gatevandrere som liker å loffe rundt om kvelden. Når andre går og legger seg, går jeg ut for å holde gatelyktene med selskap. Jeg tar meg en liten halvtime ute i mørket før jeg kaller det en dag. Dette gjør jeg det istedenfor å gå på yogatimer på Stamina kan du si.

Det finnes mange flotte turmuligheter i Volda for oss avantgarde turgåere som foretrekker tettbebygde strøk fremfor livsfarlige fjell. For oss kveldsvandrere er det vanligvis ikke så nøye med hvor man går. Følelsen av nærhet til liv og andre mennesker man ikke vil snakke med er egentlig det viktigste.
Derimot finnes det to steder i Volda jeg anbefaler å passere på sin kveldstur:

1.     Broene over Øyra-elva nede ved Rokken ser kule ut

Gudene veit hvor mye kommunale midler som er brukt for å lyssette disse broene. Riktignok ser broene – og området rundt – fint ut om kvelden. I tillegg føles det litt ut som å være i en park.

2.     Klepp er ikke så dumt om kvelden

Som fattig student synes jeg det er motiverende å gå opp til Voldas egen «Holmenkollen» på kvelden. Det er digg å se hus som er etterisolerte og bygget på denne siden av Andre verdenskrig.

En kveldstur opp til Klepp er som en kveldstur til fremtiden. Det anbefales på det sterkeste. Luksus i hverdagen. I tillegg kan man kikke ned på Volda og se de fine broene fra punkt 1 – hvis du på død og liv trenger utsikt for å kunne kalle det tur.

Volda er fullt av såkalte skjulte perler – du må bare finne dem.
Vi sees på gata. God tur!

Foto: Karl Biehl
Foto: Karl Biehl


Kontor for samfunnskontakt ved Høgskulen i Volda er ansvarleg for bloggen MittSunnmøre.no.
Alle innlegga er skrivne av tidlegare eller noverande studentar ved høgskulen.


kommunikasjon@hivolda.no ⎪ © Høgskulen i Volda