Strandafjellet

Skrevet av Kyrre Buxrud


☞ Tekst av Kyrre Buxrud

Når jeg tenker på vinteren 16/17 er det mange minner som kommer strømmende, og mange av dem har én ting til felles; Strandafjellet. Dag etter dag tok jeg kjøreturen gjennom Hornindal med sine rullende former og fjell, forbi Hellesylt og Geirangerfjorden med spisse tinder og bratte fjellsider som stuper rett ned i fjorden.

På Strandafjellet kunne jeg alltid regne med å møte venner og medstudenter i heisen, varmestua eller forskjellige bortgjemte og temmelig hemmelige skogspartier litt unna allfarvei. Minnene er mange, og det er vanskelig å riste av seg den følelsene jeg har hatt så mange ganger når jeg ruller ut av senga, røsker med meg noe frokost og snowboardstøvlene som fortsatt er litt våte etter dagen i forveien og slenger brettet mitt inn i takboksen til Jan som sluker alt man måtte mate den med.

En kjapp tur innom Circle K for å fylle kaffekoppen rekker vi vel? Bilen er fylt opp til bristepunktet med folk, og utstyret og stemningen er slapp og søvnig mens alle titter ut av vinduet og ser tunnelene rase forbi.

Når man kommer ut av tunnelen i Strandadalen skjer det plutselig noe med alle i bilen. Stemningen stiger, musikken skrus høyere og alle våkner til liv. Man strekker rastløst på beina, titter opp på den feite «mordorrenna» og hiver i seg en siste brødskive. Vel fremme på parkeringsplassen spretter alle ut av bilen og foretar en rask parkeringsinspeksjon. Hvordan ser forholdene ut? Hvor mange folk er det i bakken? Hvilke heiser er det som går? Alltid er det en stakkar som har glemt å sikle skia eller må skru litt på bindingene sine, og må med tungt hode stå over den første turen. Vi har alle vært der, så man kan regne med at resten av gjengen kommer og finner deg etter første turen med full forholdsrapport.

Fra klokka ti til klokka fire er dagen ofte fylt med latter, gledesskrik og evig stoke. Her kan alle stå med alle, og alle deler skiglede med hverandre. Mot slutten av dagen slår vi stein-saks-papir og hvem som må kjøre bilen ned til Stranda sentrum mens resten av gjengen kan kjøre alperittløypa ned fra Roaldshorn. Deretter er det nok en gang tid for å fylle opp bilen med våte klær og svette folk. Kamp om å få den prominente DJ-plassen i forsetet og å ikke sitte i midten i baksetet. Kaffestopp på Circle K i Stranda og full rulle tilbake til Volda hvor det kanskje venter en aldri så liten afterski.

Vinteren 16/17 var kanskje en usedvanlig dårlig vinter med tanke på nedbør, og lyden av stålkant mot is er fortsatt ferskt i minnet, men for meg var det min beste vinter noensinne.



Kontor for samfunnskontakt ved Høgskulen i Volda er ansvarleg for bloggen MittSunnmøre.no.
Alle innlegga er skrivne av tidlegare eller noverande studentar ved høgskulen.


kommunikasjon@hivolda.no ⎪ © Høgskulen i Volda