Snøblind

Skrevet av Timme Ellingjord


Solen skinner og fjellene glinser. Snøen virker stabil og det er god stemning i gruppen. Vi har alle vært der – tidspunktet der vi ikke skal spørre om kompisen er klar til å nyte nedkjøringen, men om han er villig til å dø i dag. Er det verdt å ødelegge en idyllisk stund for å planlegge et trygt veivalg? 

Foto: Timme Ellingjord

Det er tidlig i februar og fjelltoppene rundt Volda glinser i sin hvite, snørike prakt. Det er fredag og snart helg, en god dag for å dra på tur.

Lars har valgt turmål, og turen går til Litletind, en finurlig liten pyramide på slutten av en lang rygg. 

Fra dragerygg til sukkertopp

Veien vår mot Litletind, går igjennom det mer populære og folkelige Grøthornet. Fjellet, som ikke er mye til et horn, er likevel et fint skifjell i rolig terreng og kan anbefales for de fleste.

Litletind er egentlig ikke noe særlig til skifjell, da ryggen fra Grøthornet er slak og ruglete. Vi tar derimot sikte på den karakteristiske toppen, for å klyve litt og for å nyte utsikten og dagen ute.

Pyramiden nærmer seg sakte men sikkert og vokser fram som en kjempe framfor oss. Et fascinerende fjell, men hvor i all verden skal vi kjøre ned? Vi har ikke diskutert alternativene, og tilbake langs ryggen mot Grøthornet frister lite. 

Selv om Litletind ser uframkommelig ut, vet jeg fra tidligere at det finnes varianter av renner på baksiden. Kanskje forholdene er finere der? Ingen av oss er særlig optimistiske. Eira og Lars tror ikke baksiden vil gi oss noe. Det er hardt og vindblåst over alt. Vi beveger oss derfor oppover. 

Turen opp mot selve toppen er lett klyving på hard snø. I det vi runder kanten stråler jeg. Hvite delikate linjer fører ned av fjellet – dette må kjøres!  

Snøens skumle hemmeligheter

Entusiasmen min smitter raskt over på Eira og Lars. De er ikke mindre begeistret. Snødekket i rennene virker veldig stabilt og homogent, med et prefekt lag med løssnø over. Det er få tegn til det mest aktuelle skredproblemet med fokksnø, og det virker som vinden ikke har påvirket snøen der vi vil ned. 

Likevel, snø er mer komplisert enn som så – spesielt lagdelt vintersnø. Det andre skredproblemet på Sunnmøre på dette tidspunktet er muligheten for svake lag med kantkorn eller rim. En skikjørers verste mareritt. 

De svake lagene ligger der nede, som et minefelt i det skjulte. Ifølge skredvarslingen til varsom ligger det svake laget på mellom 600 og 800 høydemeter, men vi står på 1200 og kan ikke ta en reell vurdering fra hvor vi står.

Mennesket – sin største fiende

Resonneringen starter. Flere bekjente av meg har kjørt linjer i lignende eksponering de siste dagene, og har ikke møtt på utfordringer med de svake lagene. Laget over er veldig homogent og hardt, det skal mye til for å belaste det svake laget under. Hodet starter å finne, resonnementer og forklaringer, som skikjøreren i meg ønsker. Solen skinner. Det myke laget med løs toppsnø roper etter å bli kjørt på.

Gruppen bærer preg av en fraværende planlegging sammen. Lars og jeg kjenner ikke hverandre fra før, og det medfører nok dårligere kommunikasjon enn nødvendig. Hva vil vi med dagens tur, hvilken risiko er vi villige til å ta? Er vi villig til å ta sjansen på at det ikke finnes et svakt lag 400 meter lenger ned, og at vi ikke blir å påvirke det?

Ingen av disse spørsmålene er belyst før vi starter turen, og blir desto vanskeligere å diskutere underveis. Især når sol- og pudderbrillene er på.

Sesongens beste eller sesongens dummeste?

Valget tas. Vi kjører ned de bratte rennene.

Forholdene er som ventet fantastiske. Lars starter nedover med store fine svinger, så snøen spruter opp mellom de sunnmørske tindene. For en mektig natur.

Rennesystemene nedover er intrikate, og vi må bytte til nye renner underveis for å komme trygt ned. Nedkjøringen byr derimot på gode, trygge stoppesteder. Stopp bruker vi aktivt underveis for å minimere risikoen vår som gruppe. En etter en lar vi oss flyte av gårde, i en lekende lett snødans.  

Selve nedkjøringen, i disse omgivelsene var nok klart sesongens beste. Snøen. Fjellene rundt. Terrenget. Men det var likevel noe som manglet – de gode beslutningene, basert på gode vurderinger og diskusjoner.

Var sesongens beste skikjøring virkelig en lek med døden? Spilte man russisk rulett den dagen? For selv om nedkjøringen var vellykket denne dagen og dermed fungerte som en positiv tilbakemelding på våre valg, er det ikke sikkert at det var en god beslutning. Den ga oss egentlig ikke annen tilbakemelding enn at ingen miner eksploderte denne dagen.

Sesongens beste tur ble i ettertid fylt av dårlig samvittighet og anger, men forhåpentligvis også lærdom og erfaring – som igjen kanskje bidrar til en bedre vurdering i fremtiden. 



Kontor for samfunnskontakt ved Høgskulen i Volda er ansvarleg for bloggen MittSunnmøre.no.
Alle innlegga er skrivne av tidlegare eller noverande studentar ved høgskulen.


kommunikasjon@hivolda.no ⎪ © Høgskulen i Volda