Rotevassætra

Skrevet av Sunniva Agnete Trøen


☞ Tekst og foto av Sunniva Agnete Trøen

Trodde du at man måtte helt til Ørsta eller Hornindal for å finne fine langrennsløyper? Bare en kort kjøretur fra Volda sentrum finner du løsningen.

Det er tirsdag formiddag og sola har endelig meldt sin ankomst etter et par mørke måneder. Langrennsskia har så vidt fått plass i bilen og vi suser oppover mot Reset. Men istedenfor å kjøre opp til skitrekket, fortsetter vi et par hundre meter lenger inn til vi kommer til en parkeringsplass. Mens du fort må ut med en femtilapp oppe ved skitrekket, er det ingen tegn til refleksvestkledde parkeringsvakter her. Fint for en fattig student tenker vi.

Selv om det ikke er en sky å se på himmelen, er det likevel ikke helt påsketildenser enda. Temperaturen ligger godt under frysepunktet og det blir ikledd både et og to ekstra lag før vi legger ut på dagens formiddagstur. Målet er nemlig Rotevassætra, en liten sæter lenger innover i dalen. Har du aldri hørt om denne løypa sier du? Det er nemlig fordi den nesten er umulig å finne når du søker etter gode løyper i nærområdet. Vi fant den tilfeldigvis på Instagram.

Inn til Rotevassætra er det ikke mer enn 3,2 km fra parkeringsplassen, noe som bør virke oppnåelig for enhver amatør. Med både matpakke og kakao i sekken legger vi ut på det som skal ende opp med å bli en av sesongens fineste turer. I begynnelsen undrer vi oss over at det ikke er kjørt inn spor i løypa, da dette finnes i alle de andre løypene vi har testet ut på nyåret. Men etter få minutter får vi svaret. Vi er nemlig bare litt tidlig ute. Prepareringsbilen kommer nemlig susende i mot oss og legger helt ferske spor bak seg. Da vi har sluppet den forbi er det rett uti og da begynner det å suse avgårde også for oss.

Etter å ha komt oss litt opp i høyden finner vi det som må være Voldas fineste utsikt over sentrum – etter den fra toppen av Rotsethornet så klart. Med hvite fjelltopper og glitrende sjø er det postkorttendenser til å få frysninger av. Men her gjelder det å ikke miste det lille av varme vi har fått i oss, det er bare til å ture videre. Etter et stykke med åpent landskap beveger vi oss inn i et mer skogkledd område og gjennom tretoppene skinner sola. Her møter man også på de tøffere bakkene på turen, selv om de definitivt er av det lettere slaget. At det går oppover glemmer vi derimot ganske fort, da begge heller drømmer seg bort i det eventyrlige landskapet med snødekte trær og hvitt glitter i lufta.

Når vi endelig nærmer seg slutten av bakken dukker det opp et par små hytter – og det er nettopp dette som er Rotevassætra. En av disse hyttene er Grindhuset, hvor alle som går forbi er velkommen til å bruke. Som ekte nordmenn skriver vi oss inn i boka på utsiden og stiger inn i det vesle huset. Det er ikke akkurat noe særlig varmere her inne enn ute, men med både benker og bord bestemmer vi oss for å ta matpakken her. Langs veggene er det bilder fra både gamledager og resturering av sætra. I en eske ved vinduet finner man gamle avisutklipp og enda flere bilder, og plutselig ble skituren til en historisk opplevelse.

Matpakken er fortært og kroppen er klar for å ta fatt på hjemveien. På vei nedover igjen møter vi på et veiskille hvor det er mulig å legge et par kilometer ekstra på turen om man vil bikke mila. Vi blir derimot enige om at den får vi spare til en annen gang, for her skal vi garantert gå igjen. Og det burde du også.



Kontor for samfunnskontakt ved Høgskulen i Volda er ansvarleg for bloggen MittSunnmøre.no.
Alle innlegga er skrivne av tidlegare eller noverande studentar ved høgskulen.


kommunikasjon@hivolda.no ⎪ © Høgskulen i Volda