Hvem trenger telt om vinteren?

Skrevet av Johannes Bolstad


Den hvite, stille og gode årstiden er endelig her. Nå kan teltet henges til tørk i boden for et halvt år, og det er på tide å finne fram spaden. Snøen er nemlig ikke bare vår verste fiende – når det dundrer nedover fjellsida i det dødelige skredet, og vår deiligste elsker – på ski i bunnløst pudderføre. Snøen gir også ly. For vær og vind og kulde. Så legg vekk teltet og kom deg ut på snøhuletur i vinter! 

Foto: Johannes Bolstad

Bare med en liten halvtimes kjøretur fra Volda kommer man inn i Grøndalen og til Grøndalsvatnet, helt på grensa til Eid kommune i Sogn og Fjordane. Her er man inne i villmarka. Fjell på alle kanter og koselig spredt furuskog i de kuperte dalene. Illusjonen av å være alene i verden er komplett. Bare brutt av et harespor i ny og ne. Og selvfølgelig hver gang en på nytt for øye på en hytte langs veien eller rundt det oppdemmede vannet. 

Det var søndag, og vi skulle ha all mulighet til å komme oss tidlig av gårde. Likevel satte inntak av diverse drikkevarer, langt utover lørdag natt, en effektiv stopper for denne tidlige starten. Det ble derfor ikke tid til topptur i løpet av turdagen. Vi fikk i stedet bevist at det helt fint skal la seg gjøre å dra på snøhuletur etter en dag på arbeid eller skole når vi først dro fra Volda i tretida. 

Vel framme på parkeringen langs veien. Der var det på med ski, feller, sekker og spann, og så tusla vi av gårde en liten halvtime. Det var nok for dagen. Nok til at vi kom oss forbi alle hyttene til en halvåpen plass med god utsikt mot Eidskyrkja, og forhåpentligvis passe med snø. 

Søkestanga kunne avsløre at snødekket bare var litt over en meter, på det dypeste. Det er ikke akkurat nok til en hule for noe særlig mer enn en røyskatt. Vi skulle nok klart å grave oss et par enkeltmannsgroper her likevel – en grop rett ned i snøen, kun stort nok til deg selv. Denne dekker du til med snøblokker, oppå staver og ski i kryss over hullet. Dette ville nok derimot blitt litt stusselig. Snøen er fæl til å dempe all lyd, så å sitte nedi hver sin grop og vente på dagslyset fristet ikke da vi hadde glemt walkie-talkiene. 

En snøklokke er derimot den sosiale snøboligvarianten man kan bygge selv om snødekket er passelig tynt. Inni en slik kan man til og med få gravd ut en herlig dobbeltseng om det er en sånn tur man ønsker å dra på. 

Foto: Johannes Bolstad

Hvordan lage snøklokke 

For å lage en snøklokke må det graves. Og graves. Og graves. Først må du grave opp en svær haug. Deretter flytte mesteparten av denne snøen vekk igjen, fordi hula skal graves ut inni denne haugen. Du starter med å tråkke ned snølaget, uten ski på beina, ned i en passe liten sirkel. Sett gjerne en stav i midten av plassen, med den andre staven hengt fast i denne og bruk dette som en passer for å få en jevn sirkel til utgangspunkt. Deretter er det bare å spa. 

Begynn med kantene, og kast snø inn i midten av sirkelen. Når kantene er blitt passe høye må du inn i sirkelen igjen og tråkke, og se alt du har kjempet med å bygge opp rase ned og trampes flatt. Denne prosessen gjentas et utall ganger til du sverger på at du aldri skal ta i en spade igjen. Til slutt reiser det seg en kuppel av snø, og du kan kjenne den søte mestringsfølelsen bre seg gjennom blodet. 

Det var blitt godt mørkt i løpet av de timene vi brukte på selve haugen, og seint nok til at det var middagstid. Det passet bra, fordi snøen i haugen må få sintre, altså pakke og fryse seg godt sammen, før uthulinga skjer. Furubålet tentes derfor, og en vegetar-tandoorigryte fikk putre i vei. Delvis over en halvsvak gassbluss i den noe kjølige vinterkvelden, og delvis over bålet. 

Foto: Johannes Bolstad

En våt affære 

Det er vått å grave snøhule. Snøen kan være så kald og tørr den bare vil, men i kontakt med din varme kropp vil noe smelte. Særlig votter/hansker blir klissvåte av gravinga. Et hot tips, bokstavelig talt, er å ha med seg et par ekstra votter, og ikke bytte før hula er helt ferdig utgravd. Hvis man, når utgravinga er ferdig, også bytter ut skalljakka med dunisen, og kanskje bare henger skallet pent over skia, får man en deilig istapp av en jakke å bryne seg på morningen etter. 

I starten er det bare å grave seg så dypt ned man bare klarer, litt utenfor selve domen. Deretter bærer det innover. Trikset er at den dypeste delen av hula blir i inngangen, hvor den kalde lufta kan samle seg, så resten av hula blir lun og god. Så kommer jobben med å hule ut kuppelen fra innsiden. Grav så langt du kan i alle retninger til du plutselig er kommet igjennom og du har fått deg et deilig vindu i snøklokke nummer en og kan starte på snøklokke nummer to. Du kan også stikke noen pinner inn i haugen fra utsiden, så vet du når du i hvert fall ikke skal grave lengre. Denne boligen gjør seg best uten vinduer. 

Når du drar på snøhuletur først på ettermiddagen, og i tillegg skal grave snøklokke, kan det fort bli sent. Du må flytte snøen så mange ganger fram og tilbake at du til slutt ender opp med å grave snøhule med skje og spise middag med spaden. 

Det eneste som gjenstår til slutt er å rulle ut liggeunderlaget og soveposen på den nydelige senga av snø du selv har gravd deg. For kosens del kan du tenne opp et par stearinlys i hver sin spesialdesignede lysholder i snøveggen. Inni en snøhule har du en jevn temperatur like under null, mens det kan føyke snøstorm i fem og tjue minusgrader utenfor. Så her er sjansene gode for å kunne få igjen varmen i tærne. Legg deg ned i posen og kryp helt inntil sidemannen om din egen pose er litt tynn. Prøv å ikke kjenn altfor godt etter hvor hardt snø kan være når du først skal bruke det som seng. 

Der har du’n, sov godt! 

Foto: Johannes Bolstad


Kontor for samfunnskontakt ved Høgskulen i Volda er ansvarleg for bloggen MittSunnmøre.no.
Alle innlegga er skrivne av tidlegare eller noverande studentar ved høgskulen.


kommunikasjon@hivolda.no ⎪ © Høgskulen i Volda