Himmelseilerne

Skrevet av Dagfinn Graneng


☞ Tekst av Dagfinn Graneng

I Volda bor det folk som flyr fra fjell!

Uten å nøle røsker jeg linene bakover. De strammes, og paraglideren foran meg fylles med luft. Det står om sekunder. Idet jeg får den over hodet snur jeg meg og løper ut mot kanten på fjellet. Rundt meg ligger hundrevis av sylspisse, sukkerhvite nåltinder. Seletøyet strammer seg, og jeg kjenner at jeg blir løftet opp fra bakken. «Det er nå eller aldri», sier jeg høyt til meg selv. En sving til høyre, og så en sving til venstre. Plutselig er jeg over der jeg tok av, og på god vei opp mot skyene.

Det har ikke noe å gjøre med adrenalin. Eller, kanskje litt. I alle fall denne gangen. Etter å ha stått og ventet på et lite vindpust i en halvtime er det et ekstra lite kick når man klarer det. Når man vet at man må fly ut på riktig tidspunkt, på riktig sted for å fange den riktige vinden. Den som blåser oppover. Kanskje det ikke er adrenalin. Kanskje det bare er dopamin. Mestringsfølelse. Å kjenne at man behersker naturkreftene, mestrer naturlovene. To andre flyr ut etter meg. Som meg er de også himmelseilere, eller «himmelseglarar», som de sier i Volda. Paragliderpiloter som holder til på Søre Sunnmøre. Rett etter meg flyr Stein. Han er veteran, og har flydd siden 70-tallet. Han kjenner området godt. Han vet hvor det løfter mest, og finner den sterkeste delen av løftet med en gang. Den delen hvor det går fortest oppover. Så tar Hallvard av. Student og sistemann ut i lufta. Han er ikke like heldig. Et par sekunder tidligere, og han ville blitt med oppover. I stedet flyr han sakte men sikkert ned mot landinga ved foten av fjellet.

Vi er ikke de eneste himmelseilerne. I klubben vår er vi rundt 40 medlemmer. Noen av oss er studenter ved Høgskulen i Volda, mens andre er pensjonister med grått hår og leddgikt. En av disse er Asbjørn Andersen. Han og Stein var blant de første som fløy i området, og la grunnlaget for det paraglidermiljøet som er i dag. Selv om han begynner å dra på årene så er han fremdeles en svært aktiv pilot, og flyr mye på kryss og tvers av Sunnmørsalpene.

Stein og jeg flyr sammen rundt i sirkler, vingetipp mot vingetipp. Vi har passert 1500 meter, og fyker stadig oppover. Det rister i linene, og jeg blir kastet litt hit og dit. Det begynner å bli kaldt. Et par hundre meter over oss har en liten sky begynt å bli til. Det er dit vi skal. Lufta vi flyr på skyter oppover i full fart og kondenserer når den når en viss høyde. Det er slik skyer blir til. Og det er slik vi klarer å fly høyt. Vi klarer å se over flere og flere topper, og får bedre og bedre utsikt på vei opp. Plutselig sier det stopp. Vi er litt under 1700 meter, og skydotter tar form rundt oss. Vi flyr vekk fra skyen, og lufta blir helt rolig. Det går sakte nedover mens vi dingler med beina mer enn en kilometer over bakken. Landskapet under oss består av snødekte fjellsider, og langt der nede står Hallvard på bakken og pakker sammen paraglideren sin. Plutselig får jeg dårlig samvittighet. Jeg flyr litt til sammen med Stein, før jeg bestemmer meg for å fly ned og lande ved Hallvard. Når jeg endelig kommer ned har det gått en liten time. Hallvard har for lengst pakket sammen, men vært tålmodig og ventet på meg. Han smiler bredt, selv om turen ble kortere enn han hadde håpet på. Over oss svever fremdeles Stein med sin røde skjerm. Han kjenner alle triksene i boka, og klarer seg nok fint der oppe på egenhånd. Vi sier oss fornøyde med denne turen og drar hjem igjen. Hvem vet hvordan neste tur vil bli?




Kontor for samfunnskontakt ved Høgskulen i Volda er ansvarleg for bloggen MittSunnmøre.no.
Alle innlegga er skrivne av tidlegare eller noverande studentar ved høgskulen.


kommunikasjon@hivolda.no ⎪ © Høgskulen i Volda