En båtboers bekjennelser

Skrevet av Johannes Bolstad


☞ Tekst Johannes Sand Bolstad 
☞ Foto Markus Malmin og Dina Storvik

– Ååh… bor du i båt? Det høres såå fint ut, jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det og… Utbryter ei venninne når hun hører at jeg faktisk bor i båten min mens jeg studerer her i Volda. Og det kan jo for all del hende at hun, og resten av dem som har fått det for seg at det å bo i båt bare er en dans på sjøroser, faktisk flytter ombord en gang. Men jeg har mine tvil. Marinaen her i Volda er i hvert fall ikke fylt opp av båtboere. Enn så lenge.

Jeg har tenkt på å bo i båt en god stund. En kamerat fra folkehøyskolen kjøpte en klassisk Albin Vega som han flyttet inn i. For å virkelig få den dype praktiske forståelsen av hvor vått Bergen egentlig er. Og som dekksgutt ombord på hans helgeturer og kun tilskuer til hans båtboerskap, virket båtboerlivet forlokkende. Så hadde jeg plutselig, en helt vanlig dag i en helt vanlig februar, bestemt meg for hva sparepengene skulle sløses vekk på. Hvorfor ikke sitte igjen med en båt etter endt studielånsforburk? Istedenfor sponsinga av en god og snill bolighai som helt sikkert fortjener lønna han får av å utnytte stakkars studenter.

Jeg kom meg likevel ikke til å kjøpe båt før etter endte bachelorstudier. Og ikke før en barndomskamerat hadde snappet opp en noe spøkefull kommentar fra meg på felleschatten med gutta på Face. Om ikke noen ville være med å reise til Sør-Amerika, og parerte med at vi jo kunne seile dit. Slik fikk jeg plutselig unna to fluer i et smekk: Både seilt rundt Atlantern og kjøpt båt. Mannskap og båt kom seg helskinnet både fram og tilbake over storhavet. Fra i høst har skuta, S/V Beverly,​ deretter ligget ved den ikke altfor overdådige eller luksuriøse marinaen i Volda sentrum, med en halvfrossen naturguidestudent ombord.

Det å bo i båt høres jo forlokkende ut. Stå opp til frisk sjøluft og bølgeskvulp. Ta morgenkaffen på dekk, akkompagnert av soloppgangen over fjellene. Etter endt studiedag tar en seg en liten seiltur ut på fjorden, kanskje fisker litt middag, eller bare nyter den lett solgangsbrisen. Før en tilslutt vugges lett i søvn i en varm og tørr lugar. Og faktisk så er noen dager sånn, men med vekt på noen. I realiteten handler det å bo i båt om å bo annerledes, snarere enn å bo behagelig. Men hvem ofrer vel ikke litt komfort for å skille seg ut? Det kan jo aldri i verden være behagelig å gå rundt med buksene midt oppe på magen, eller lue som absolutt skal være bretta langt opp over ørene heller…

Det første en lærer når en går til anskaffelse av et flytende pengesluk med flaggstang på dekk, er at alt går i stykker. Før eller senere, og helst før. En må være nevenyttig for å bo i båt. Eller en blir det i hvert fall, forhåpentligvis. For båtboerlivet dreier seg om å fikse ting i båten, eller kanskje snarere det å utsette å reparere ting i båten. Når en tilslutt får dratt fram verktøykassa og skrudd opp den skapdøra eller montert den nye VHF-antenne i masta er det ikke nødvendigvis mye arbeid. Men det å få prioritert tid til all denne fiksinga i en ellers stressende studiehverdag på friluftslivsavdelingen med undervisning kanskje èn dag i uka, og en halvdagstur en anna dag, er ikke alltid like lett. Dermed lærer man seg å leve med at pumpa på toalettet ikke fungerer, eller at dieselvarmeren fortsatt, selv når det er blitt november og relativt kaldt i været, ikke er satt i stand.

Å flytte ombord, særlig i min 30-fots Comfort 30, som da er rundt ni og en halv meter lang og tre meter bred, gjør at en blir veldig oppmerksom på hvor mye plass en faktisk er vant til å ha når man bor på land. I ​Bevå​ må jeg ha skiene hengende oppunder taket, og soveposen får bare ligge vedsidenav meg i senga, for klesskapet er fylt til randen av den lille brøkdelen av min garderobe jeg har tillatt meg selv og ha med. Likevel er det overraskende hvor mye en liten båt kan romme. Særlig siden jeg heller ikke bor alene, som egentlig først var planen, men absolutt skulle ha selskap av en kamerat hjemmefra og hans hund. Når vi alle først er hjemme, sitter i hver vår sofa, har fått stabla middagen på bordet, og hunden ut i cockpit, er det best å bli sittende. Ganske musestille og nyte maten. Noe annet er det ikke plass til.

“Havet er din venn”, var det sikkert noen som sa en gang. Havet hjelper faktisk til med å holde på varmen ombord, all den tid sjøen faktisk ikke er så kald som lufta. Tenk at hele sju plussgrader i vannet kan sees på som en varmekilde. Problemet med havet er at det er vått, og forsåvidt salt som også er utrolig upraktisk. Fukten er nok likevel det problemet som har sendt mang en båtboer på land med sine mugne klær og bøker på slep.


Det kjempes en evigvarende kamp om luftfuktigheten ombord i S/V Beverly. I det ene hjørnet har vi havets, og vestlandsregnets fuktighet, og i det andre en Sandstrøm luftavfukter fra Elkjøp. En skulle kanskje ikke tro at en liten hvit boks med en vifte på toppen skulle klare å hanskes med hele naturens fuktige furiøsitet, men heldig for oss som bor ombord, og ikke minst alt av utstyr som gjemmer seg i skuffer og skap, vinner den gode Sandstrøm tilslutt. Skapene holdes tørre og alle mine ting har i hvert fall ikke enda bukket under for den mektige muggen. Vi krysser fingrene for at landstrømmen ikke går i vinter.

Båtlivet ser jo utrolig forlokkende ut på Instagram, men jeg veit ikke helt om de jeg har hatt på besøk nede i havna er like entusiastiske når de på frossene bein karrer seg over ripa tilbake på brygga og priser seg lykkelige over at ikke gulvet hjemme hos dem selv ikke er i konstant bevegelse. Om en likevel klarer å løse utfordringene med fukt, kulde og altfor liten plass, eller bare lærer seg å leve med det, så kan det jo hende at en får tilbakebetalt for strevet. De to seilturene jeg så langt har fått til siden jeg la til kai i Volda må jo være mye mer enn nok til å være fornøyd. Eller så kan jeg i alle fall glede meg til ski- og seilsesongen setter inn.



Kontor for samfunnskontakt ved Høgskulen i Volda er ansvarleg for bloggen MittSunnmøre.no.
Alle innlegga er skrivne av tidlegare eller noverande studentar ved høgskulen.


kommunikasjon@hivolda.no ⎪ © Høgskulen i Volda