Å fly av seg fingrene

Skrevet av Dagfinn Graneng


Å seile mellom fjell med paraglider er noe av morsomste man kan gjøre. Selv med frostskader.

Foto: Dagfinn Graneng

Det napper plutselig i de stramme linene. Flyinstrumentet mitt begynner å pipe og forteller meg at det nok en gang bærer oppover. Jeg flyr inn i en luftsøyle med oppdrift. Den har deilige, myke kanter, og den løfter meg raskt vekk fra terrenget. På fagspråket kalles det en termikkboble. Og akkurat en slik termikkboble kunne jeg gifta meg med. Men nå klarer jeg ikke å bli begeistret. Sola begynner å ligge lavt over fjellene, og jeg myser mot refleksjonen i Ørstafjorden. 

Vanligvis ville jeg blitt ekstatisk. Det majestetiske Saudehornet lokker meg opp mot skyene, og plutselig ser jeg ned på kanskje verdens vakreste fjellområde. Kroppen sier ifra. Den vil ikke mer. Magen kniper, og beina skjelver. To par stilongs og ei tykk skibukse er ikke nok. Jeg har mistet følelsene i tærne og fingrene. Mobilen min, som jeg bruker som GPS, holder på å gå tom for strøm. Den er koblet til en powerbank, men jeg får beskjed om at den er for kald til å kunne lades. Jeg får trøbbel hvis jeg må lande innerst inne i en dal, langt fra folk og fe, uten strøm på mobilen. Eller verre; Hva om jeg faller ned? Ikke at jeg ville hatt dekning uansett. Plutselig får jeg et valg. Enten så flyr jeg ned og lander i Ørsta, eller så gøtser jeg og flyr rett inn mot Sunnmørsalpene. Jeg har kanskje ikke nok høyde. Hele kroppen vil ned. Men jeg kan ikke. Jeg må fly videre. Fjellene kaller.

Skyer kondenserer over take-off. De er tegn på god oppdrift og en lovende dag.
Foto: Dagfinn Graneng

Det er mars måned, og sola begynner å krype høyere på himmelen. Hvite bomullsdotter kondenserer over Bondalseidet idet vi kjemper oss opp de siste meterne til take-off. Akkurat nå kommer vinden fra nordvest, men om ikke lenge vil luftmassene nedi dalen begynne å skli oppover langs det snøkledde skianlegget. Det ser ut til at de lovende værmeldingene fra dagen før vil innfri. Vi svever høyt på drømmen om god oppdrift allerede før vi har tatt av. Noen snakker om å fly helt til Stryn. Forventningene er skyhøyde, og det er vi også snart.

På toppen ligger snøen som ei dyne. Den største utfordringa i dag kommer til å være kulda. Fuktig snø har allerede begynt å smelte nedover ullsokkene, og ulltrøya er gjennomsvett. Heldigvis har frykta for å fryse sørga for at et ekstra klesskifte ligger i sekken. Selv om det er tidlig mars så stikker sola i nakken. Den deilige varmen er en kortvarig glede. Den er en stille forvarsel før en storm av en iskald tilværelse. 

Tre piloter kjemper seg opp mot take-off. I bakgrunnen ligger Ørstafjorden.
Foto: Dagfinn Graneng

Så tar vi av. Vinden pisker ansiktet og tørker ut både lepper og øyne. Idet vi kommer opp til 1200 meter begynner skyer å kondensere rundt oss. Lufta lukter fuktig metall, og iskrystaller begynner å danne seg på seletøyet, hanskene og i ansiktet. Nesa renner samtidig som at snørret fryser idet vi sklir nedover dalen mot Hjørundfjorden. På vei til Sæbø taper vi mye høyde. Det er varmere lavere, men man må jobbe mer for å komme seg opp igjen. Nå sliter jeg plutselig veldig. 

De andre har fått nok høyde til å fly tilbake mot Bondalseidet, men jeg henger etter. Jeg kjemper febrilsk langt nede i dalen, men tyngdekrafta biter seg fast. Først etter nesten en time klarer jeg å riste den av meg. Jeg kommer frem til Bondalseidet og ser at de andre har landet. Jeg er alene. Blodet forsvinner sakte fra fingertuppene. Men nå ligger hele verden for mine føtter. Jeg kan fly sørover mot Stryn, men det er ukjent territorium for meg. Jeg vet ikke hvilken høyde man burde ha, og jeg vet ikke hvilke farer som lurer. Kan det komme noen skumle dalevinder, eller kan jeg bli grillet på en usynlig høyspent som strekker seg over dalen? Jeg bestemmer meg for å fly mot Ørsta.

Foto: Dagfinn Graneng

I dag er det lett å finne løftet. Jeg slipper å analysere terrenget nøye for å finne oppdrifta. Selv om sola varmer så er den brutale vinterlufta nådeløs. Det kjenner jeg på kroppen når jeg seiler mellom Vassdalstinden og Saudehornet. Under meg er et ugjestmildt isøde med få landingsmuligheter. Faller jeg ned her tar det nok noen dager før noen finner meg. Det frosne landskapet ligger i skygge, så det er lite oppdrift å hente. Heldigvis har jeg nok høyde til å nå enden av Vartdal. Der kan jeg i verste fall gå langs vei for å komme meg tilbake. Helt i enden av dalen skinner sola. Skyggen holder på å krype oppover fjellsida, men jeg rekker å benytte meg av det lille sollyset som er igjen. Det gir meg nok høyde til å gli langs de frosne, skogkledde sidene og følge dalen helt ned til fjorden. 

Å komme seg tilbake etter en flytur er en del av eventyret. Jeg var så heldig med rutebussen som passerte at det nesten føltes som juks. 
Foto: Dagfinn Graneng

Etter fire lange timer står jeg igjen på bakken. Jeg har kryssa en hel kommune, og jeg har dratt på meg både frostskader og en forkjølelse. Men det eneste jeg klarer å tenke er at jeg gleder meg til neste tur.



Kontor for samfunnskontakt ved Høgskulen i Volda er ansvarleg for bloggen MittSunnmøre.no.
Alle innlegga er skrivne av tidlegare eller noverande studentar ved høgskulen.


kommunikasjon@hivolda.no ⎪ © Høgskulen i Volda